| dc.description.abstract | Miljøverndepartementet etablerte i 2007 Verdiskapingsprogrammet for kulturminner, med 11 piloter over hele landet, koordinert av Riksantikvaren, og i 2009 ble programmet Naturarven som verdiskaper etablert, koordinert av Direktoratet for naturforvaltning. Notatet behandler det brede verdiskapingsbegrepet som begge programmene bygger på, ut i fra et bærekraftig utviklingsperspektiv. Prinsippet om vern gjennom bærekraftig bruk, står sentralt i begge verdiskapingsprogrammene. Et bærekraftig utviklingsperspektiv knyttes i denne sammenheng til to forhold: 1) en bærekraftig utvikling av natur- og kulturarven der bevaring inngår, og 2) en bærekraftig, lokal samfunns- og næringsutvikling, der natur- og kulturarven ikke forringes. Næringsutviklingen er i fokus, men den miljømessige, kulturelle og sosiale utviklingen er vel så viktig. Det bærekraftige utviklingsperspektivet søker å favne helheten. Selv om det er ett verdiskapingsprogram for natur og ett for kultur, ser vi et større verdiskapingspotensial i sammenhengen mellom natur- og kulturarven, enn hver for seg. Når fokuset er på bærekraftig bruk, er det vanskelig å komme utenom samspillet mellom natur og kultur. Mye av naturen vi søker å hegne om, er berørt av mennesket og kulturen, og sett i et bærekraftig utviklingsperspektiv, synes det viktigere å definere mennesket og kulturen inn i naturen, ikke ut av den. Skillet mellom natur og kultur gjenspeiles politisk, faglig og forvaltningsmessig, mens det i praksis er vanskeligere å se dette skillet. Verdiskapingsprogrammet for kulturminner, som nå har pågått i 2 år, har synliggjort dette. En bred forståelse av verdiskapingsbegrepet inngår også i Naturarven som verdiskaper. Begge programmene har en utfordring i å skape en forståelse for de ulike formene for verdiskaping, og samspillet mellom disse. Den økonomiske verdiskapingen får ofte størst oppmerksomhet, men programmene bygger altså på et bredere perspektiv. Pilotprosjektene i Verdiskapingsprogrammet for kulturminner er blitt mer bevisst hvordan de ulike formene for verdiskaping henger sammen. Likevel er det ikke lett å få et riktig bilde av den totale verdiskapingen, noe vi skal forsøke å imøtekomme ved innføringen av et bærekraftig verdiregnskap som ivaretar helheten. Den økonomiske verdiskapingen det første året kan være negativ i et pilotprosjekt, mens den miljømessige, kulturelle og sosiale verdiskapingen kan være positiv, ved at bygninger istandsettes, håndverkstradisjoner revitaliseres, setergrender som sosial arena forsterkes, og landskapet holdes levende. På kort sikt utvikler man fellesgoder som en ressurspool for en produksjon av private goder på lengre sikt. I et bærekraftig utviklingsperspektiv må den totale verdiskapingen vurderes på lang sikt. Det er behov for en helhetlig tilnærming til natur- og kulturarven dersom det brede verdiskapingsbegrepet skal slå rot. Det kan spesielt stilles spørsmålstegn ved om det i det hele tatt lar seg gjøre å realisere en slik helhetlig satsing i et såpass fragmentert forvaltnings- og virkemiddelapparat. Noen virkemidler knytter seg til kulturarven, andre til naturarven, atter andre til næringsliv og stedsutvikling, osv., og det er ikke lett å få disse til å spille på lag. Vi ser et behov for bedre samordning av virkemidlene, slik at de er bedre koordinert i forhold til å nå felles mål knyttet til samspillet mellom natur og kultur. Ikke for at alle virkemidler som har med natur og kultur å gjøre skal komme innunder samme ordning, eller at de slås i sammen, men at det er et behov for å se dem mer i sammenheng for å få til en mer fokusert satsing. Hver for seg kan virkemidler som SMIL, RMP, BU-midler og etablererstipend monne litt, men sett i sammenheng kan de monne mer, og vi kan få en situasjon der helheten er større enn summen av delene. Dette skulle tale for en tettere dialog mellom aktørene i de to verdiskapingsprogrammene. | |
