SIMBA sammen i innsatsen mot barnefattigdom i Drammen kommune

Abstract

I samhandling med 30 levekårsutsatte familier i Drammen kommune, har SIMBA identifisert og utviklet en praksismetode og tjenestemodell for arbeid med fattigdomsutsatte familier som fra høsten 2012 innføres som en arbeidsform i NAV Drammen og Drammen kommune. Modellen går ut på at NAV og Senter for oppvekst etablerer et fast SIMBA-team med utstrakt beslutningsmyndighet. Teamet skal både være et mottaksteam for nye familier og et oppfølgingsteam for familier som mottar bistand fra NAV og kommunale tjenester. Her er felles koordinering ut mot boligtjenesten, helsetjenesten, skole og arbeidsliv sentralt. Dette teamet skal benytte SIMBA-metoden i sitt samarbeid med familier. Praksismetoden går ut på at samarbeidet med familiene skal være basert på reell medvirkning, der familienes kompetanse og kapasitet aktivt benyttes i endringsarbeidet. SIMBA-teamet og familier de har kontakt med, skal i fellesskap gjennomføre kartlegging av familiens situasjon, behov, løsninger og gjennomføring. Det påhviler et gjensidig ansvar for SIMBA og øvrig tjenesteforvaltning og familiene i å følge opp gjennomføringsplanen. Det er sentralt at tjenesteforvaltningen følger opp med det tempo som er nødvendig for å sikre fremdrift og utvikling. Erfaringer fra SIMBA viser at mange familier bruker mye tid på å vente, både på å få time ved et offentlig kontor, på telefonkontakt, på vedtak, oppfølging og på åpning inn i arbeidslivet. Denne ventetiden ser ut til å bryte ned familienes tiltro til egen kapasitet og muligheter. Når den vanskelige livssituasjonen vedvarer til tross for at mange offentlige etater er involvert uten at noen tar et helhetlig ansvar, og når tempo i oppfølgingen er svært langsom, rammer håpløsheten og fortvilelsen tungt. Derfor er det avgjørende at vi får økt gjennomføringskraft og -takt fra tjenesteforvaltningens side. I SIMBA-team skal dette sikres gjennom øket beslutningsmyndighet knyttet til tilståelse av økonomisk stønad til levekårutsatte familier, minimalisering av byråkratiske prosesser der det er mulig, tydelighet i kommunikasjonen både i samarbeid med familier og i interne prosesser, og forutsigbarhet i oppfølging. Gjennom denne nye praksisen er det grunn til å anta at langt flere familier vil bli selvbærende og frigjøres fra fattigdom.