| dc.description.abstract | Nasjonalt så vel som internasjonalt står helsevesenet overfor store utfordringer knyttet til økningen av antall eldre. En av hovedutfordringene angår rekrutteringen av profesjonelle yrkesutøvere til eldreomsorgen (St.meld.nr.25 2005-2006). Negative holdninger til eldre og eldreomsorg vil gjøre det vanskelig å rekruttere og beholde nok sykepleiere i det geriatriske feltet. I tillegg vil det bli mangel på omsorgspersonell generelt. Samtidig rapporterer sykehjemsstudier at institusjonaliseringen utgjør en trussel mot selvfølelse, selvbilde og psyko-sosialt velvære hos pasientene. Flere forhold bidrar dermed til at kravene som stilles i St.melding nr. 25 Mestring, muligheter og mening, om at omsorgstjenestene må være gode og formidle omsorg gjennom både handling og holdning, kan bli vanskelige å oppfylle. Forskning viser at bruk av livshistorier som et pedagogisk virkemiddel har en bevisstgjørende effekt på den enkelte. Det å arbeidet med egne erfaringer, gjør oss mer oppmerksomme på hva som betyr mest i livene våre, og bidrar også til økt forståelse, større oppmerksomhet og engasjement i andre. I dette prosjektet er det satt fokus på en metode der omsorgspersonell ved et sykehjem deler egne erfaringer og livshistorier. Hensikten har vært å utprøve og vurdere en metode som kan videreutvikles og implementeres i utdanning og praksisfelt. Det overordnede målet er å bidra til bedre omsorg for pasienten, og til økt motivasjon for og i arbeidet med eldre. Studien har et kvalitativt beskrivende design, og et datagrunnlag som består av skriftelig fortellinger og notater fra refleksjonsgruppesamlinger. Funn viser at deltakerne fikk tilgang til noe unikt ved hverandre som enkeltpersoner gjennom å dele livshistorier og erfaringer. Dette gav dem en opplevelse av styrket selvfølelse og egenverd. Denne opplevelsen synes å ha berørt dem, også som omsorgsgivere. Mye tyder på at de ble mer oppmerksomme på pasientene som personer, mer vare for pasientenes opplevelse i situasjonen, og mer opptatte av å bli kjent med den enkelte pasienten som et helt og unikt menneske. Dette vil i så fall kunne bidra til å styrke pasientens identitet og opplevelse av verdi, samt legge grunnlaget for å tilrettelegge individuell pleie for den enkelte. Samtidig vil omsorgsutøverne kunne oppleve større engasjement i arbeidet. Det er derfor grunn til å arbeide videre med å utvikle og tilpasse denne ??etoden??til så vel utdanning som praksisfelt. | |
