| dc.description.abstract | Myndighetene er bekymret for befolkningens lave fysiske aktivitetsnivå. De anbefaler at voksne er moderat fysisk aktive minst 30 minutter fem dager i uken, dvs. 3,5 time fysisk aktivitet i uken. Barn og unge bør være fysisk aktive minst 60 minutter. I den foreliggende rapporten reises det spørsmål om golf - som en form for fysisk aktivitet og idrett - kan bedre befolkningens helse og hvilke samfunnsøkonomiske helseeffekter det kan innebære. Finansdepartementets veileder og Helsedirektoratets anslag for samfunns-økonomisk verdsetting av helsegevinster ved fysisk aktivitet er lagt til grunn for beregningene. Det foreligger ikke mye forskning å støtte seg på eller sammenlikne med. Derfor har ikke alle teoretisk relevante forhold vært mulig å belegge empirisk, og ikke alle relevante kostnader og gevinster er verdsatt. Som det er for alle samfunnsøkonomiske analyser av denne typen, vil det være en del usikkerhet er knyttet til tallene som presenteres. Den foreliggende rapporten må derfor leses som skisse av eller et oppspill til en mer grundig og systematisk analyse av golfens samfunnsøkonomiske helseeffekter. De anslag som presenteres, må leses med forsiktighet. I 2009 var det 125 388 medlemskap i Norges Golfforbund. Tallene varierer noe fra år til år, men denne rapporten legger medlemsstatistikken fra 2009 til grunn for beregningene som gjøres. I gjennomsnitt spiller norske golfspillere en 9-hulls og en 18-hulls runde per uke, dvs. ca. seks timer og 45 minutter; hvilket er godt over myndighetenes anbefalinger. Intensitetsnivået tilsvarer det som defineres som moderat. Den totale energiomsetningen er på over 1700 MET-minutter per uke. Om man skulle spille fotball, gå på ski eller jogge for å oppnå samme energiomsetning måtte man spille fotball eller gå på ski en time og 23 minutter tre ganger i uken eller jogge en time og 13 minutter tre ganger i uken. Hver ny golfspiller, som starter med golf ved 30-års alder og holder på til vedkommende er 85 år, representerer en samfunnsøkonomisk nåverdi på 1,5 millioner kr i velferdseffekter og ca. 80 000 kr i reduserte helsekostnader og økte produksjonsgevinster. Å rekruttere 75 000 nye spillere, som går fra å være fysisk inaktive til å være fysisk aktive i golf, representerer en brutto nåverdi på 120 milliarder kroner. Jeg hevder også at de 125 000 som allerede spiller golf representerer en helseverdi – en slags sunnhetsformue – som også bør inkluderes i analysen. Bruttoverdien er beregnet til 190 milliarder. Hva er så kostnadene, både på årsbasis og over tid? I 2010 ble det gitt nærmere 1,6 milliarder kr i statlig støtte til idrettsformål. Det ble bevilget ca. 14.5 millioner til golfanlegg. I tillegg fikk NGF 10 millioner i offentlig støtte gjennom NIF og nærmere 3 millioner som lokale aktivitetsmidler (LAM). På kommunalt nivå ble det i 2010 anslagsvis bevilget ca. 2,6 milliarder til driftsutgifter og 3,5 milliarder til investeringsutgifter til idrett generelt. Golfens andel er kalkulert til ca. 144 millioner. Frivillig innsats i organisert idrett er beregnet til 12 milliarder kr. Dugnadsinnsatsen i golf beløper seg til nærmere 700 millioner kr. Kostnadene ved bilkjøring til og fra golfbanen beregnet jeg til 320 millioner kroner. De personlige kostnadene ved å spille golf er anslagsvis på 1,9 milliarder. Skader og ulykker i golf var så lite omfattende at kostnadene ikke lot seg beregne ut fra foreliggende skadestatistikk. U fra dette er de samlede samfunnsmessige kostnadene ved befolkningens golfspill på noe over 3 milliarder kr. i 2010. Med dette som utgangspunkt gjøres det et anslag på hvilke kostnader man må regne med ved en økt rekruttering. Det gjøres også forsøk på å anslå hvor store de offentlige kostnadene har vært i den perioden golf har blitt Norges tredje største organiserte idrett, dvs. fra 1985 til 2010. Sagt på en annen måte: gjennom spillemidler og andre støtteordninger, samt kommunale midler og frivillig innsats har samfunnet hatt en kostnad på over 15 milliarder ved at 125 000 spiller golf. Ved å rekruttere 75 000 nye golfspillere i 30 års alderen og holde de i aktivitet til de blir 85 år vil kostnadene øke til over det dobbelte, dvs. 38 milliarder. Men i og med at det er kapasitet til å ta 5 imot disse nye spillerne på de banene som allerede finnes, vil det ikke være behov for nye golfbaner. I forhold til den samfunnsmessige helseverdien, er samfunnets kostnader med golf liten. Ut fra de kostnadene som er kjent, og de samfunnsøkonomiske helsegevinstene vi kan anta at golf innebærer, vil den netto helsegevinst ved å rekruttere 75 000 nye golfspillere være på ca. 82 milliarder. Netto helseverdi av de som allerede spiller golf blir på 175 milliarder kr. Samlet sett vil den brutto samfunnsøkonomiske nåverdien av golfspillets helseeffekter tilsvare over 300 milliarder kr. Nettoverdien vil være ca. 250 milliarder. Om helse er målet for den offentlige støtten kan det hevdes at golfspill er en av de mest kostnadseffektive idrettene sammenliknet med andre organiserte idretter. Fotball må sies å være den minst kostnadseffektive. Selv om golfspillere flest er voksne, er det store helsegevinster å hente ved å holde disse aktive og også å rekruttere spillere i alle aldersgrupper. Selv om man begynner å være fysisk aktiv som godt voksen er de samfunnsøkonomiske helseeffektene betydelige. Det at idrettspolitikken så langt har vektlagt at barn og unge er målgruppe nummer en, og spillemidler i første rekke skal gå til anlegg for disse, kan fort vise seg å være en feilinvestering. Forskningen er ikke entydig på at om man holder på med idrett som barn eller ungdom at man fortsetter med det når man er voksen. En del forskning sår tvil om det. Det er derfor nødvendig å se nærmere på om dagens idrettspolitikk og dens virkemidler er det beste for å realisere de samfunnsøkonomiske helseeffekter som finnes i idrett generelt og golf spesielt. Rapporten har kanskje resultert i flere spørsmål enn svar. Og det mangler en del data og kunnskap på sentrale områder før golfens endelige helseregnskap kan settes opp. Jeg slår likevel fast at golf innebærer en samfunnsøkonomisk helsegevinst og helseverdi av stor betydning; en betydning som forvaltere og planleggere, lokale og sentrale beslutningstakere og politikere i større grad bør reflektere over og handle i forhold til. | |
