Fører kraftutbygging til økt genetisk mangfold hos ørret?

Abstract

Genetisk struktur til populasjoner av ørret i Telemark (og Norge forøvrig) er lite kjent. Likevel er fiskeforvaltningen sitt mål å basere alle tiltak på 'stedegne bestander'. Denne strategien er i hovedsak grunnet på en kombinasjon av ’føre var’-prinsippet og teoretiske antagelser om at stedegne bestander er lokalt tilpasset. Ørret som art er genetisk svært heterogen, noe som sannsynligvis kan oppstå i løpet av få generasjoner. Slik variasjon er knyttet til sprednings- og vandringsmønster som bestemmer flyten av gener mellom populasjoner og generasjoner. Ulike vandringshinder i elver kan derfor føre til varierende grad av isolasjon og dermed begynnende genetiske forskjeller. I elva Måna mellom Møsvatn og Tinnsjø er det bygd 4 dammer i perioden 1906-1958 som delvis har isolert ørretbestandene i de forskjellige delene av elva til ulike tider. For å undersøke mulige effekter av dammer som (semi)barrierer for fiskevandring og dermed genflyt, ble villfisk av ørret innsamlet fra Møsvatn, 6 stasjoner i Måna, og fra Tinnsjø, og analysert genetisk for ni mikrosatelitt loci. Alle populasjonene viste stor genetisk variasjon (gjennomsnittlig antall alleler per locus 5.3-8.9, observert heterozygositet 0.57-0.65 per populasjon, og total Fst=0.032±SE0.002). Parvise multilocus Fst estimater viste at det ikke var signifikante forskjeller mellom innsjøpopulasjonene i Tinnsjø og Møsvatn, mens det var betydelig populasjonsstrukturering i Måna. Populasjonene i nedre del av Måna viste små forskjeller (Fst=0.0035-0.0091). De skilte seg heller ikke fra populasjonene i Møsvatn, men noe fra Tinnsjø, selv om den genetiske avstanden ikke var stor. Den øverste populasjonen i Måna, rett under Møsvassdammen, skilte seg imidlertid sterkt ut fra de andre (Fst>0.035). Analyser av genetiske avstander (Nei) og tilhørighets-tester ga de samme resultater. Populasjonsstruktureringen i øvre del av Måna er sannsynligvis et resultat av reguleringen, hvor en barriere (dam) har isolert populasjonen og skapt større genetisk avstand gjennom genetisk drift. På kort sikt kan dette føre til samlet sett større genetisk mangfold. På lengre sikt kan det føre til tap av sjeldne alleler og innavl, og kan derfor være en flaskehals for populasjonenes overlevelse.