Ørret (Salmo trutta) viser antipredatoradferd på avføring fra mink (Mustela vison) fôret på artsfrender

Abstract

Innførte predatorer, deriblant pattedyr, kan teoretisk utgjøre risiko for byttedyrpopulasjoner av lokale arter dersom byttedyret ikke har utviklet relevant antipredatoradferd. I hvilken grad dette er økologisk relevant er imidlertid lite kjent. I dette studiet undersøkte vi hypotesen om at brunørreten (Salmo trutta) vil vise antipredatoradferd med forskjellig respons eksponert for avføring fra den innførte predatoren amerikansk mink (Mustela vison) som har spist brunørret, mink som har spist maskinutbeinet kylling (MUK) og avføring fra den sympatriske ikkepredatoren Eurasiatisk bever (Castor fiber). Vi predikterte primært at ørreten ville reagere signifikant sterkere på avføring fra mink fôret med ørret sammenlignet med avføring fra mink fôret med MUK og ikke-predatoren bever (kontroll). Vi predikterte sekundært at avføring fra mink fôret med MUK ville ligge mellom responsen av mink fôret med ørret og beveravføring. Eksperimentelle forsøk ble gjennomført i et kar med naturlig vanngjennomstrømming. Vi filmet responsen til 162 tilfeldig utvalgte 2-årige ørreter (lengde: x = 7,7 cm ± SD 0,7) ved tilsetting av de forskjellige olfaktoriske stimuli. Det ble gjennomført tre eksperimentelle behandlinger med 18 replikater, hver med tre fisk. Ørreten viste en signifikant sterkere respons (flukttid, frystid og fluktavstand) på avføring fra mink fôret med ørret sammenlignet med beveravføring og avføring fra mink fôret med MUK. Det var ingen signifikant forskjell i de målte responsene til ørreten mellom avføring fra mink fôret med MUK og beveravføring. Vi konkluderer derfor med at ørreten ikke gjenkjenner mink, men viser relevant antipredatoradferd basert på olfaktoriske stimuli i minkens avføring, og på bakgrunn av dette vurderer predasjonsrisikoen som høy eller lav.