| dc.description.abstract | Avhandlingens stikkord og omdreiningspunkt er friluftsliv, mestring, ungdom med spesielle behov og alternative skoletiltak. Det er i dette spennet mitt bidrag til pedagogisk og didaktisk virke innenfor skolen befinner seg. I oppgaven har jeg ønsket å argumentere for friluftsliv som alternativ læringsarena for utvikling av sosial kompetanse. Datainnsamling via kvalitativ metode, med intervju og observasjon, er gjort innenfor rammene av to alternative skoletiltak, slik de driver sin virksomhet i dag. Her fikk jeg ta del i skolenes daglige virke, samt en overnattingsferd med kano. For å tolke mine funn og sette dem inn i et vitenskapelig perspektiv har jeg benyttet Albert Banduras teorier om self efficacy og sosial learning, i tillegg til friluftspedagogiske perspektiv. Med dette som bakteppe konkluderer mine drøftinger og analyse med noen grunntrekk når det gjelder friluftsliv som arbeidsmetode i sammenhengen: • Friluftsliv som metode gir elevene muligheten til å utvikle nye individuelle og sosiale ferdigheter. • Gjennom nye opplevelser og mestring av ferdigheter, utvikles en tro på egne evner som har overføringsverdi til situasjoner også utenfor den konteksten de oppstår i. • Elevene opplever å være en del av en gruppe der samspill er krevet, både for ferdens og gruppedynamikkens del. • Elevene i avhandlingen har i mange tilfeller utviklet en kultur der skulk og uakseptert atferd har fått utvikle seg, eller falt utenfor det sosiale samspillet med andre elever. De er elever det er akseptert blant lærerkollegiet å mislike. De har gjennom de alternative skoletiltakene fått en ny sjanse i et spesielt godt tilrettelagt miljø, der individuell oppfølging og positiv forsterkning står i sentrum. • Elevenes faglige forbedring og minimale fravær viser at endrede rammebetingelser og fokus på mestring av fag og levd liv gir store positive utslag. | |
