| dc.description.abstract | Fattigdom har ikke fått like mye forskningsmessig oppmerksomhet i Norge før i den siste tiden. Det er ikke like utbredt i Norge som i andre land, men det har blitt mer av det de siste årene. Derfor er det viktig å ta tak i dette før det blir et stort problem. Norge er et rikt land, men allikevel havner noen utenfor. I noen av undersøkelsene fra tidligere forskning kom det fram, at det i 2006 bodde rundt 85 000 fattige barn og unge i dette landet. Fattigdom kan føre til sosial eksklusjon noe som er uheldig for fattige barn og unge. Barna er sjeldnere enn andre barn med på aktiviteter på fritiden. (Fløtten, 2009). Formålet med denne oppgaven har vært å belyse om fattige barn og unge blir ekskludert fra den organisert idrett, og i så fall hva barnevernskontorer, sosialtjenestekontorer og idretten gjør i forhold til det. Jeg har valgt ut tre problemstillinger for å besvare dette: Blir fattige barn og unge ekskludert fra den organiserte idretten? Hva gjør sosialtjenesten og barnevernet for å bedre dette? Hvilke tiltak blir iverksatt for å bedre muligheten til å få fattige barn og unge inn i idretten? For å besvare oppgavens problemstilling, fant jeg det mest hensiktsmessig å bruke en kvalitativ tilnærming. Jeg tok i bruk intervju for å komme nærmere inn på mine informanter. Med intervju var det også lettere å få den informasjonen jeg trengte til oppgaven. Jeg intervjuet forskjellige sosialtjenestekontorer, barnevernskontorer og idrettsklubber. Under intervjuene benytter jeg meg av en intervjuguide og en opptaker. Analyseresultatene ble drøftet i lys av relevant forskning og teori. Hovedfunnene i undersøkelsen handler om fattige barn og unge, og om de blir ekskludert fra den organiserte idretten og hva som i så fall blir gjort for dem. Informantene fra sosialtjenestekontorene og barnevernskontorene opplever barnefattigdom hos seg. De føler det er på tide å ta tak i problemet. Hos sosialtjenesten regner man ut om man er fattig etter inntektsgraden. Det er derimot ikke alle som er fattige etter inntekt. Det kom også fram at flere er fattige i forhold til opplevelser. Ikke alle får oppleve det samme som sine jevnaldrende, noe som kan føre til sosial eksklusjon. Organisert idrett er en av opplevelsene flere blir ekskludert fra. Ved hjelp av forskjellige instanser blir flere inkludert. Det kom fram under intervjuene at de fleste hjelper fattige barna og unge inn i idretten. Både betaling av medlemskontingenter og utstyr er noe sosialtjenesten og barnevernet hjelper til med. Flere har opplevd at fattige barnefamilier sliter med å kunne klare å prioritere organisert idrett framfor klær og mat. Mange utgifter gjør at organisert idrett blir nedprioritert hos mange. ?konomi er viktig i dagens samfunn. Ingen kommer veldig langt uten penger. Informantene har tiltak som blir brukt for fattige barnefamilier. Tiltakene går utpå å hjelpe dem i hverdagen. Sosialtjenesten bruker økonomisk rådgivning og veiledning aktivt for å forsøke å få mennesker ut av sosialen. Flere har også tiltak rettet mot utdannelse og jobb. Grunnen er at det blir vanskeligere å få seg en jobb med lav utdannelse enn det var før. Barnevernet har også noen tiltak som retter seg mot familien som helhet. Informantene jeg snakket med fra forskjellige idrettsklubber har ikke noe tiltak som er rettet mot fattige barn og unge. En av grunnene til det er at det ikke fantes store problemer hos dem. Konklusjon: Barnefattigdommen er ikke stor i Norge, men det finnes flere steder. De siste årene har antallet økt, og det er derfor viktig å ta tak i problemet. Det har vist seg gjennom oppgaven at flere fattige barn og unge sliter med å få vært med i organisert idrett. Grunnen er familiens økonomi og prioritering. Idretten er for dyr for familier som ikke har så god råd, og ikke er like ressurssterke som andre. Ved hjelp av sosialtjenesten og barnevernet sine tiltak får flere barn og unge anledning til å utøve en idrett sammen med sine venner. Spørsmålet er om tiltakene er gode nok til å bekjempe barnefattigdom. | |
