Anleggssituasjonen i Oslo - Hvilke mekanismer og begrensninger ligger til grunn for at Oslo har så få idrettsanlegg per innbygger sammenlignet med resten av landets fylker?

Abstract

Denne oppgavens problemstilling er; Hvilke mekanismer og begrensninger ligger til grunn for at Oslo har så få idrettsanlegg per innbygger sammenlignet med resten av landets fylker? Målet med forskningsprosjektet har vært å gjennomføre en kvalitativ undersøkelse som kan bidra til å øke forståelsen av hva som ligger til grunn for at anleggssituasjonen i Oslo er dårligst av samtlige fylker i Norge. Hovedverktøyet jeg har benyttet er kvalitativt forskningsintervju, og som hjelp på veien mot målet har jeg støttet meg til portvoktingteorien, supplert av Bourdieus perspektiver på felt og maktforhold. I denne undersøkelsen har jeg funnet at idrettslagene i Oslo i liten grad involverer seg i anleggsutbyggingen. At det er aktører kommunen som utøver press på idrettslaget til ikke å involvere seg er av studiens mest oppsiktsvekkende funn. Det har kommet frem mange mekanismer og begrensninger underveis i forskningsprosessen. I tilknytning til de fleste mekanismene har jeg, med de teoretiske perspektivene til grunn, klart å identifisere portvoktere som kan beslutte om et anleggsprosjekt skal få passere eller ikke passere en port. Av de identifiserte vokterne fant jeg at idrettslagslederen, miljø- og samferdselsbyråden og de ansatte i Bymiljøetatens Idrettsanleggsseksjon er de viktigste. Empirien har vist at disse portvokterne ikke opererer i et vakuum, men at de utsettes for press fra mekanismer og begrensninger i omgivelsene. Av disse har mekanismen befolkningsvekst og begrensningen arealknapphet vist seg som spesielt fremtredende. Sett fra et portvokting-perspektiv er det portvokterne som tar den endelige beslutningen om å la anleggsprosjektet passere eller ikke. De mekanismene som er tilknyttet de sentrale portvokterne har dermed størst betydning for anleggssituasjonen. Under press fra mekanismer og begrensninger i omgivelsene er idrettslagenes beskjedne involvering i anleggsutbyggingen, byrådets nedprioritering av idrettsanlegg og Bymiljøetatens dårlige gjennomføringsevne av vedtatte prosjekter de viktigste mekanismene bak Oslos dårlige anleggssituasjon.