| dc.description.abstract | Denne masteravhandlingen inngår i paraplyprosjektet «Velferdsstatens yrker i et flerkulturelt samfunn - profesjonalitet, muligheter og utfordringer». Paraplyprosjektet som omfatter erfarne profesjonsutøvere som jobber med barn og unge i kommunal virksomhet, er blant annet basert på funn fra Damsgaards kvalitative studie ”Profesjonalitetens mange ansikter” blant nyutdannede. I min studie rettes søkelyset mot forebyggende arbeid. Problemstilling: Hva kjennetegner forebyggende arbeid med barn og unge i kommunal virksomhet? For å belyse problemstillingen har jeg valgt å sette opp tre forskningsspørsmål: Hvordan forstås begrepet forebygging? Hvilket fokus er det i det forebyggende arbeidet? Hvilke utfordringer blir knyttet til det forebyggende arbeidet? Metode: Det er benyttet kvalitativ metode i tilnærmingen til feltet. Utvalget er strategisk satt sammen. Det er foretatt kvalitativt forskningsintervju med 52 yrkesutøvere som jobber med barn og unge i kommunal virksomhet fordelt på 7 kommuner i 2 fylker. Semistrukturert livsverdenintervju er brukt for få fokus på informantenes opplevelser og erfaringer i egen yrkesutøvelse. På denne måten får avhandlingen et fenomenologisk-hermeneutisk perspektiv. Under intervjuene ble det brukt en tematisert intervjuguide. Guiden er et felles utarbeidet produkt som ble brukt av alle prosjektmedlemmene under intervjuene. Det er 8 spesifikke spørsmål som er rettet mot forebyggingstemaet, og det er i hovedsak dataene fra disse spørsmålene som danner grunnlaget for analysen. Jeg har kommet frem til fire hovedkategorier, i disse blir funnene presentert og analysert. De fire kategoriene er: Forståelsen av forebygging, å jobbe forebyggende, forebyggingsfokus i moderne oppvekst og viktig, men vanskelig. Resultater: I forståelsen av begrepet forebygging kommer det frem at de aller fleste informantene oppfatter begrepet som vagt og upresist, et litt «ullent» begrep. Informantene fremhever at det er viktig å komme tidlig på banen i det forebyggende arbeidet, men «tidlig» gir i seg selv noen klare retningslinjer. I utøvelsen av det forebyggende arbeidet vektlegger profesjonsutøverne å vise litt vei og være litt veileder. I dette ligger det at de er både rollemodeller og veiledere, og bidrar med å bygge opp ferdigheter, også mestringsferdigheter hos barn og unge. Mange bruker ulike typer forebyggende programmer og mener det fremmer systematikk, mens andre ikke ser på programmer som like nødvendige fordi det kan sees på som internalisert i yrkesrollen. Det profesjonsutøverene fokuserer på i det som kan kalles barn og unges moderne oppvekst, er forebygging som går ut på å hemme risiko og negative faktorer, eller å fremme mestring og trivsel. Det å tilpasse seg og å unngå å falle utenfor står sentralt i forebyggingen. Til tross for at alle mener at forebygging er viktig, er det et sentralt funn at det forebyggende arbeidet i for liten grad prioriteres. I realiteten står yrkesutøverne overfor prioriteringer når det gjelder utøvelsen av forebyggende arbeid. De blir prioriteringsdilemmaer. Profesjonsutøverne som også kan kalles bakkebyråkrater, opplever og erfarer at forebygging lett blir en salderingspost når kommuneøkonomien er presset. Da «taper» det forebyggende arbeidet fordi det på kort sikt ikke lar seg måle i hverken penger eller opplevd effekt. | |
