| dc.description.abstract | Denne oppgaven er et resultat av en interesse for enslige mindreårige og deres omsorgssituasjon i Norge. Temaet vi har skrevet om handler om den kulturelle tilhørigheten disse barna har og hvordan de har mulighet til å videreføre relasjonen til hjemland og familie, samtidig som de tilpasser seg det norske samfunn og skaper en ny tilhørighet. Fokuset vårt har vært omsorgen for de mindreårige og hvordan omsorgspersoner tilrettelegger, veileder og støtter barna i deres utvikling mot å bli aktivt deltagende samfunnsborgere i Norge. Vi har intervjuet voksne omsorgspersoner i omsorgsboliger og fosterhjem, og har deres subjektive erfaringer fra disse omsorgsplasseringene. Problemstillingen vår er som følger: ”På hvilken måte kommer barnas kulturelle tilhørighet til uttrykk i omsorgsarbeid med enslige mindreårige?” Vi valgte temaene tilhørighet og integrering, kontakten med jevnaldrende, voksen-barn relasjon, transnasjonale relasjoner og religion. Disse temaene ble valgt ut på bakgrunn av egen interesse, forforståelse og via funn i intervjuprosessen. For å innhente datamaterialet har vi brukt kvalitativ metode, i form av intervju. Intervjuene har vært delvis strukturerte, ved at vi har hatt noen temaer vi forholdt oss til, men samtidig åpnet for andre relevante temaer som kom opp under intervjuene. Materialet vi har fått har vært variert og innholdsrikt. Det har gitt bakgrunn for å si noe om hvordan situasjonen er i de boligene og hjemmene vi intervjuet. I denne oppgaven har vi ikke kommet med noen klare konklusjoner, fordi utvalget vårt er lite og ikke kan generaliseres til andre tilsvarende omsorgstiltak for enslige mindreårige flyktninger. Vi har likevel innsamlet datamateriale vi mener er interessante og overførbare til dette omsorgsarbeidet, blant annet viktigheten av jevnalderrelasjoner, og fokuset det hadde i boligene og i fosterhjemmene. Det oppfattes som en viktig del av barnas integreringsprosess, samtidig som det av omsorgspersonene opplevdes som vanskelig både i forhold til skole og fritid. Språkvansker, kulturforskjeller og prioriteringer fra de mindreårige og andre jevnaldrende, er temaer som påvirker denne kontakten. Bruk av metoden Flex-ID er og et funn vi mener barna i boligene har godt utbytte av. Det opplevdes av omsorgspersonene som et tiltak som gir barna en bevissthet og en trygghet i det å være enslig mindreårig, hvilke ressurser og vanskeligheter det innebærer og at det er flere som er i samme situasjon. Tiltaket virker for oss til å være noe alle enslige mindreårige kan ha utbytte av. I vår studie er dette et tiltak som bare tilbys barna i omsorgsboliger. De to plasseringsalternativene har ulike ressurser, kompetanse og fokus. Fokuset på selvstendighet er blant annet et fokus som vi opplevde var forskjellig. Alder, omsorgsbehov og omsorgspersonenes ulike roller i boliger og fosterhjem, er temaer vi opplevde som grunner til forskjellen i selvstendighetsfokuset. Plasseringene fokuserer likevel på mye av det samme slik som forutsigbarhet, stabilitet, tilgjengelighet, identitet og integrering. Og sist men ikke minst fokuset på trygghet og omsorg. Fremgangsmåte, tanken bak fokuset og metoder er likevel ulike. Derfor er det grunn til å anta at en plassering kan passe et barn bedre enn et annet, avhengig av det enkelte barns behov. | |
