| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven omhandler enslige mindreårige flyktinger, og er utarbeidet i tilknytning til et av folkehelseinstituttets forskningsprosjekter. Dette forskningsprosjektet blir utført av Ungdom, kultur og mestring (UngKul), som er en del av folkehelseinstituttets avdeling for psykisk helse. Problemstillingen for denne masteroppgaven er betydningen av nettverk i enslige mindreårige flyktningers hverdag etter bosetting. Dette er en kvalitativ studie basert på intervjuer foretatt av forskningsassistenter ved UngKul. Intervjuguiden er utarbeidet av UngKul og innholder spørsmålsformuleringer som søker å finne ut hvordan de enslige mindreårige håndterer utfordringer i hverdagen. Analysen av intervjuene er gjort med utgangspunkt i Glaser og Strauss (1967) sine prinsipper i "Grounded theory". Intervjumaterialet er gjennomgått på en systematisk måte og funnene kategorisert inn i ulike temaer. Problemstillingen belyses ved hjelp av temaene i intervjumateriale, to teoretiske innfallsvinkler og ved tidligere forskning. Mestringsteori og sosial nettverks teori danner to ulike perspektiver på nettverkets betydning for de enslige mindreårige. Begrepet nettverk defineres ut fra Bronfenbrenner utviklingsøkolgiske modell (Fyrand, 2005). Nettverk omfatter da alt fra de nære relasjonene i Bronfenbrenners mikrosystemer til myndighetenes påvirkning i ekso- og makrosystemene. Dette former det uviklingsøkologiske perspektivet. Mestringsperspektivet har et spesielt fokus på Sommerschilds (2003) modell for mestringens vilkår, samt annen relevant teori i forhold til mestring som begrep. Det første temaet handler om ungdommenes utviklingsmuligheter i forhold til bearbeiding av tap og sorg etter brudd med familie og hjemland. Funnene her viser til at ungdommene har svake mesosystemer, da det er mangel på samarbeid og kommunikasjon på tvers av mirkosystemene. Dette viser til et behov for koordinatorer som kan hjelpe ungdommene til å få en sammenheng i tilværelsen. Det er også påfallende at de unges verger ikke er sentrale når de unge snakker om utfordringene i hverdagen, da nettopp vergene skulle hatt en slik koordinerende rolle. Det andre temaet går nærmere inn på hvilken betydning kontakten med og ansvaret for familien i hjemlandet kan ha for alenebarna. Det å være alene i Norge er med på å gi ungdommene frihet, men de begrenses også av lojaliteten til foreldrene. Noen drar nytte av denne friheten ved å tilpasse seg eksillandet på egne premisser, mens andre velger bort skole og arbeid som er gode integreringsarenaer. Lojaliteten til foreldrene virker begrensende for de unge når forventningene ikke samsvarer med mulighetene de unge har i eksillandet. Familien ser ut til å ha innflytelse på de unge på tvers av landegrensene. Kontakten med familien i hjemlandet er et viktig tilknytningspunkt for de ungdommene som har mulighet til å opprettholde de nære relasjonene i hjemlandet. Denne kontakten kan også være en kilde for konflikter og misforståelser, ettersom forståelsesrammene for både familien og de enslige mindreårige kan endres med tid og situasjon. Noen av informantene har et økonomisk ansvar for familien, enten det er tilbakebetaling av gjeld, eller for å støtte familien økonomisk. Dette ansvaret oppleves både som en byrde og som en ære. Mestringsperspektivet viser til at de unge opplever at de har kompetanse når de kan hjelpe familien. Når de opplever å ikke strekke til, så er dette et nederlag der skyldfølelsen er fremtredende. Det tredje temaet viser til funn som handler om tilhørighet og avstand, samt tillit og kontroll. De unge evner og finne en tilhørighet til eksillandet, samtidig som de kan opprettholde tilhørigheten til hjemlandet. Noen erfarer på sin side avstand i forhold til den norske majoritetskulturen og/eller hjemlandets kultur. Ungdommene opplever også andre former for identitetsdannelse, der de identifiserer seg med en kultur som har andre referansepunkter enn både den norske majoriteten og familien i hjemlandet. De unge opplever en avstand til hjelpeapparatet når de ikke imøtekommer behovene deres. Hjelpeapparatet på sin side er begrenset av byråkratiske rammer og regler. Erkjennelse av å ikke strekke til for de unge, og det å utvise forståelse for de unges behov kan legge til rette for en anerkjennende relasjon og opplevelse av tilhørighet. Enkelte av de enslige mindreårige opplever støtte og anerkjennelse fra venner og jevnaldrende, der grunnlaget for relasjonen er tillit. Gjennom dette tillitsforholdet er ungdommene villige til å gjøre seg sårbare, og dele vonde erfaringer og problemer. Venner hjelper også de enslige mindreårige å distrahere seg selv fra det som er vondt og vanskelig. Enkelte av ungdommene har vanskelig for å oppnå de gode tillitsforholdene, og holder kontroll på følelsene sine, slik at det vonde ikke kommuniseres til omgivelsene. Det fjerde temaet viser til at ungdommene gjennom asylsøkerprosessen får en offerrolle, og det kan være grunn til å anta at denne rollen opprettholdes av hjelpeapparatet ved bosetting i kommunen. Sosialarbeidernes utgangspunkt for relasjonen til de enslige mindreårige har betydning for om relasjonen blir bestående av gjensidighet eller avhengighet. Enkelte av de unge blir avhengige av hjelpeapparatet i lenger tid enn nødvendig. Dersom relasjonen til hjelpeapparatet heller preges av gjensidighet er dette et godt grunnlag for at de unge blir selvstendige nok til å klare seg selv. Denne studien viser at de enslige mindreårige går gjennom ulike faser etter bosetting i en norsk kommune. Fasene betraktes som individuelle prosesser i de unges liv, men knyttes her opp mot de utfordringene og dilemmaene som utspiller seg i forhold til etableringen og opprettholdelsen av et nettverk. | |
