En drøfting av forholdet mellom humanistisk og samfunnsvitenskapelig tilnærming til kultur. Eksempler på likheter og forskjeller fra nyere forskning

Abstract

Det å arbeide tverrvitenskapelig er ikke uvanlig når det gjelder forskning innenfor estetiske fagområder. I mitt tilfelle dreier det seg om kulturforskning som både har en humanistisk og en samfunnsvitenskapelig karakter. I den grad den tar opp spørsmål knyttet til kulturinnholdet i skolefagene norsk, musikk og kunst og håndverk, beveger vi oss inn på humanioras felt, der den dokumenterte kulturen, artefaktene eller har-kulturen er i fokus. Og det er bruk for tilnærmingsmåter som gjør det mulig å tolke et foreliggende materiale av tekster, gjenstander og melodier. Men når forskningens fokus også handler om kulturoverføring eller kulturformidling, beveger vi oss på samfunnsfagenes arena både av sosiologisk og pedagogisk art. Og det didaktiske og fagdidaktiske perspektivet aktiverer både innholds- og relasjonsspørsmål: Hva er det lærere velger ut til sin undervisning og hvorfor, hvilke arbeidsmåter brukes overfor ulike elevgrupper og hva er konstruktive evalueringsformer for å fremme læring? 1 I denne sammenheng var det en utfordring å få en vitenskapsteoretisk oppgave som oppgitt emne til min prøveforelesning for den filosofiske doktorgraden. Representerer humanistisk og samfunnsvitenskapelig forskning uforenlige størrelser som gjør det umulig å bruke begge tilnærmingsmåter i ett prosjekt, eller er det mulig å finne også konvergerende trekk mellom disse vitenskapsgrener? I det følgende presenteres drøftingen av det oppgitte tema i noe bearbeidet form. Som overskriften viser, er temaet for denne artikkel omfattende, og vil innen den gitte ramme bare være mulig å behandle i grove trekk og ut fra enkelte utvalgte perspektiv. Drøftingen tolkes som et innspill i den vitenskapsfilosofiske debatt og vil i denne sammenheng omhandle det klassiske spørsmål om forholdet mellom egenart og fellestrekk i vitenskapen.