Forekomst av tørre øyne hos voksne pasienter i norsk optometrisk praksis
Abstract
Formål: Studiens primære formål var å kartlegge forekomsten av tørre øyne hos pasienter i norsk optometrisk praksis ved hjelp av spørreskjema og kliniske tester for tørre øyne.
Metode: 192 kvinner og menn i alderen 18 – 70 år deltok i studien. Datainnsamlingen foregikk i ulike avdelinger hos Krogh Optikk AS i februar-mars 2016. Undersøkelsene ble utført ved hjelp av spørreskjema og ordinære kliniske optometriske tester for tørre øyne. I tillegg ble kjønn, alder, gjennomsnitt antall timer med PC-skjerm per dag og medisinbruk notert. Vi definerte tørt øye basert på symptomer på tørt øye (Ocular Surface Disease Index, OSDI≥23) og minst et positivt funn på tørre øyne (Fluorescein Break-Up Time, FBUT ≤ 5 sekunder, phenol rød tråd-test, PRT ≤ 10 mm og/ eller staining gradert ved Oxford Grading Scheme ≥ 3). Spearmans Rank-Order-korrelasjon ble benyttet for å undersøke sammenhenger mellom symptomer og kliniske tegn på tørre øyne, og Kji-kvadrattest ble benyttet for å undersøke sammenhenger mellom risikofaktorer og tørre øyne.
Resultater: Av de 192 pasientene ble 54 (28%) diagnostisert med tørre øyne etter gjeldende diagnosekriterium. Det ble funnet en statistisk signifikant sammenheng mellom symptomer på tørre øyne og følgende tørre øyne funn: FBUT (rs=0,286, p < 0,0005), LIPCOF (rs=0,145, p=0,45), konjunktival injeksjon (rs=0,324, p < 0,0005) og ekspresjon av meibomske kjertler (rs=0,211, p=0,003). Ved undersøkelse av sammenheng mellom risikofaktorer og tørt øye ble det funnet en statistisk signifikant sammenheng mellom aldersgrupper og tørt øye, χ²= 8,831, p = 0,012. Sammenhengen ble funnet å være noe svak (Cramers V = 0,214). Det ble ikke funnet sammenheng mellom tørt øye og de øvrige undersøkte risikofaktorene, kjønn, kontaktlinsebruk, medisiner og arbeid ved PC-skjerm.
Konklusjon: Studien viser at tørre øyne er en relativt hyppig forekommende tilstand hos pasienter undersøkt hos optiker. Tørt øye er en underdiagnostisert tilstand som kan påvirke syns- og livskvaliteten til pasientene som rammes. Dersom optikere blir dyktigere til å avdekke tilstanden hos sine pasienter, vil flere pasienter få tilgang til riktig behandling enten hos sin optiker i førstelinjetjenesten eller hos øyelege i spesialisthelsetjenesten. Dette vil bidra til å bedre pasientenes synsfunksjon og livskvalitet og forebygge skader øyets overflate.