| dc.description.abstract | Ph.d-studien består av to delstudier. Den første delstudien undersøker pedagogiske praksiser som har til hensikt å bidra til at barn opplever gode overganger og sammenheng mellom barnehage, skolefritidsordning (sfo) og skole, og den andre delstudien undersøker barns perspektiver og erfaringer med kontinuitet og diskontinuitet i overgangene. Tidligere forskning viser at overgangen fra barnehage til skole kan være av stor betydning for barns trygghet, trivsel og videre læring i skolen, og at samarbeid mellom alle berørte parter er betydningsfullt for barns erfaringer med sammenhengen i overgangene. Barna møter det ukjente med bakgrunn i det kjente, og å erfare sammenheng i overgangen er vesentlig for at de skal kunne overføre sin kompetanse fra en setting til en annen.
Med bakgrunn i sosialkonstruktivismen ses så vel pedagogers som SFO-lederes forståelser av hva som er av betydning i overgangene, som barns forventninger til skole og sfo, som noe som skapes i møte med andre. Som sosiale aktører formes så vel ansatte som barn av ulike sosiale miljø. Samtidig former de miljøene. Erkjennelser om hva som er av betydning for barns erfaring med kontinuitet i overgangene, ses derfor som noe som kommer til uttrykk gjennom menneskelige samhandlinger i og på tvers av de ulike kontekster. Erfaringene er grunnleggende sosiale og knyttes til omgivelser og ting.
Studien har en multimetodisk pragmatisk tilnærming der forskningsspørsmålene har vært avgjørende for valg av metoder underveis. Tilnærmingen innebærer en kontinuerlig vurdering av «her og nå» og hva som er hensiktsmessig å gjøre «etter dette». De foreløpige svarene undersøkelsen frembringer underveis, danner utgangspunkt for nye spørsmål og valg av metoder.
Avhandlingen baserer seg på fire artikler. Datagrunnlaget for artiklene er hentet fra en spørreundersøkelse med et utvalg pedagogiske ledere, sfo-ledere og 1.-klasselærere; tre fokusgrupper med representanter fra samme gruppe, og en etnografisk undersøkelse der 15 barn fra tre ulike barnehager ble fulgt i overgangen til tre skolefritidsordninger og skoler.
Studien viser tre forhold som synes å være av særlig betydning.
For det første viser den betydningen av dialog og transkontekstuell deltakelse, forstått som samhandling på tvers av settinger. Fraværet av sfo-medarbeidere og skolelærere i skoleforberedende aktiviteter synes å være en hindring for barns erfaringer med kontinuitet. Skolens lærere og sfo-medarbeidere må gis mulighet for å delta i overgangsaktiviteter, og barnehagelærere må få anledning til å gjøre seg kjent med hva som venter barna i sfo og i skolen. I dialogen om å utvikle gode overgangspraksiser for barn er dialogen med barna selv avgjørende. Barn møter det nye i sfo og skolen med bakgrunn i sine tidligere erfaringer fra barnehagen, og dialogen med barna underveis er avgjørende for å kunne forstå barnas interesser og intensjoner i deres søken etter kontinuitet. Ettersom barn ikke er en homogen gruppe, er ulike deltakelsesverktøy nødvendig for å kunne få fram deres perspektiver.
For det andre avdekker studien at SFO’s betydning i overgangen undervurderes. SFO står i en særstilling i mellomrommet mellom barnehage og skole, og lek og aktiviteter i sfo kan gi barn unike muligheter for å trekke veksler på erfaringer fra andre arenaer, som barnehagen. For noen barn blir sfo et venterom før skolestart. Derfor må sfo innlemmes i samarbeidet om utviklingen av gode overgangspraksiser der barn kan erfare ulike former for kontinuitet.
For det tredje viser studien objektenes betydning i overgangene. Barn møter både kjente og ukjente objekter i overgangen fra barnehage til sfo og skole. I møte med disse objektene benytter barna seg av felles erfaringer med tilsvarende objekter fra barnehagen. Gjenkjennelige objekter kan fungere som grenseobjekter som gir barn rom for egne tolkninger, dialog og transkontekstuell deltakelse. De kan bidra til at barn får fungere som medkonstruktører av kontinuitet i overgangene. | nb_NO |
