| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven handler om vurderingssamtalen i norsk på videregående trinn. Mer spesifikt kartlegges det hvilke samtalestrategier læreren bruker med eleven i den institusjonelle vurderingssamtalen. Oppgaven har tre hovedproblemstillinger:
1. Hvilke samtalestrategier bruker læreren for å få frem kritisk evaluering og samtidig opprettholde relasjonen i samtalen?
2. Hvordan får læreren eleven til å forplikte seg til en fremtidige handling?
3. På hvilken måte legger samtalen til rette for vurdering for læring hos eleven?
Det første analysespørsmålet fokuserer på hvordan lærerens ulike samtalestrategier bidrar til å etablere symmetri og asymmetri. Det andre spørsmålet handler om på hvilken måte disse samtalestrategiene får eleven til å forplikte seg til den fremtidige handlingen, ettersom samtalen er en vurderingssamtale, der en hovedhensikt er å gi eleven hjelp til å utvikle og forbedre produktet sitt. Til slutt diskuterer jeg på hvilken måte samtalen legger til rette for vurdering for læring, ettersom Forskrift til opplæringslova § 3-2 («Formålet med vurdering») sier at «undervegsvurdering skal brukast som ein reiskap i læreprosessen, som grunnlag for tilpassa opplæring og bidra til at eleven, lærlingen eller lærekandidaten aukar kompetansen sin i fag.» (Kunnskapsdepartementet, 2006).
Oppgavens materiale er en av ni autentiske vurderingssamtaler fra 1. klasse i videregående skole. Metodologien som benyttes i denne analysen er samtaleanalyse. Ut fra denne fagtradisjonen, går analysen ut på å identifisere mønstre i samtalen.
Analysen viser at samtalen kan deles inn i tre ulike faser der læreren benytter seg av ulike samtalestrategier. I åpningssekvensen benytter læreren seg av emnefremkallere, oppklaringsspørsmål og optimaliseringsspørsmål for å skape symmetri og sette klare rammer for samtalen. I evalueringssekvensen presenterer læreren kritikk i et ikke-foretrukket formål med svak grad av deontisk modalitet. Avslutningssekvensen preges av oppsummering og sekvensavslutning der fremtidig handling presenteres som mulighet fremfor nødvendighet.
Det er gjennomgående at læreren arbeider med å etablere et positivt bilde av eleven og til å konstruere eleven som likeverdig samtalepartner. Læreren karakteriseres som lite konfronterende med få eksplisitte anmodninger. Vurderingssamtalen blir påvirket av lærerens to motstridende prosjekter: å gi eleven konstruktive tilbakemeldinger og samtidig opprettholde lærer-elev-relasjonen. Dette gjør at samtalen har et forbedringspotensial når det gjelder å legge til rette for vurdering for læring hos eleven. Min hovedpåstand er at læreren bruker ulike strategier for å skape symmetri, som går ut over samtalens mål: å få elever til å forplikte seg til videre arbeid. | nb_NO |
