| dc.description.abstract | Denne casestudien har til hensikt å forklare hvorfor samtlige Vestfold-kommuner valgte å selge seg ut av kraftsektoren i 2001. I forbindelse med omfattende strukturendringer i organiseringen av kraftforsyningen i Vestfold mot slutten av 1990-tallet, ble det foretatt en rekke beslutninger som bidro til dette utfallet. De lokale nettselskapene ble kjøpt opp av Vestfold Kraft (VK) – kraftselskapet som kommunene eide sammen. Det ble samtidig besluttet at Statkraft skulle kjøpe seg inn på eiersiden i VK, og en tilsvarende emisjon med Statkraft fant sted i Skiensfjordens Kommunale Kraftselskap (SKK). Siktemålet for emisjonen var at VK og SKK skulle fusjonere, og 1. januar 2001 ble storselskapet Skagerak Energi AS opprettet. Et halvt år senere besluttet samtlige Vestfold-kommuner å selge de resterende eierandelene til Statkraft. Det var en rekke faktorer som bidro til beslutningsutfallet, men det var særlig det å plassere de frigjorte kraftmidlene i finansmarkedet som ser ut til å ha vært det utslagsgivende. Den restriktive utbyttepolitikken ser ut til å ha medvirket til at beslutningstakerne sa seg villig til å selge det lokale nettselskapet. Eierskapet i Skagerak Energi ble dessuten fremstilt som en hvilken som helst aksjepost, og det ble argumentert med at det var en risiko å ha generasjonsformuen plassert i et selskap. Flere kommuner i Vestfold hadde i forbindelse med salget av det lokale nettselskapet opprettet såkalte ”Kraftfond”, og øynet mulighet til å styrke fondet ytterligere. Det var en utbredt oppfatning i Vestfold-kommunene om at kraftpengene ville gi en høyere avkastning om de ble plassert i ulike finansielle instrumenter. Særlig kommunenes administrative og politiske ledelse ivret for denne ”fondstankegangen. | |
