| dc.description.abstract | Mange historikere har sett på Norges utvikling i senmiddelalderen som en periode preget av nedgang, og spesielt Tønsberg har blitt betraktet som en by som i spesielt stor grad ble rammet av nedgangen. Fram til 1380 ble riket styrt av norske konger, først under Magnus VII og deretter Håkon VI, og Tønsberg kan ha vært den viktigste residensbyen for den innenlandske kongemakten. Etter Håkon VI sin død i 1380 fikk Norge felles konge med Danmark, og det tok 25 år før en konge igjen besøkte byen. Dette var unionsmonarken Erik av Pommern som besøkte Tønsberg i 1405, og dette var det eneste kjente kongebesøket i byen mellom 1380 og 1448. Men kongemaktens fravær rammet ikke bare Tønsberg, heller ikke andre norske byer opplevde mange kongebesøk etter 1380. Unntaket var Oslo, som opprettholdt sin stilling som residensby bedre enn Tønsberg med en rekke besøk mellom 1380 og 1409, men etter dette opplevde heller ikke Oslo noen kongebesøk før i 1442.
Det at Tønsberg kan ha vært landets viktigste residensby for den innenlandske kongemakten bryter med det tradisjonelle synet om at Oslo og Akershus allerede i løpet av første halvdel av 1300-tallet erstattet Bergen som landets viktigste by. Det kongelige fraværet etter 1380 hadde sin bakgrunn i unionsmonarkenes politiske behov og kan derfor ikke brukes som et argument for at Tunsberghus mistet sin betydning som forvaltningsborg.
Selv om kongemakten ikke lenger residerte på Tunsberghus etter 1380 fortsatte borgen å være sentral i styret av Norge, og Tunsberghus var også den eneste av de tre riksborgene i Viken som bare hadde norske høvedsmenn gjennom oppgavens periode. Årsaken til dette var trolig at unionsmonarkene ønsket å plassere mest mulig lojale menn på Akershus og Båhus, som var politisk viktigere for kongemakten enn Tunsberghus. Tunsberghus ble gitt til norske stormenn for å tilfredsstille det norske aristokratiets ambisjoner, noe som må ha styrket borgens betydning. | nb_NO |
