| dc.description.abstract | Bakgrunn: Sammenhengen mellom psykiske lidelser og rusmisbruk er godt dokumentert, men psykiatriske avdelinger har tradisjonelt fraskrevet seg ansvaret for pasienter som sliter med rusmiddelmisbruk i tillegg til sin psykiske lidelse. Med rusreformen fikk rusmiddelmisbrukere pasientrettigheter på linje med alle andre pasienter og reformen skulle bidra til å gi bedre tjenester og behandlingsresultater. Gjennom litteratursøk har jeg funnet lite forskning som omhandler sykepleieres opplevelse av hvordan reformen har påvirket deres kliniske hverdag.
Hensikt: Å bidra til økt kunnskap om hvordan sykepleiere i psykiatriske avdelinger har erfart sin kliniske hverdag etter rusreformen.
Teoretisk forankring: Referanserammen tar utgangspunkt i teorier om integrert behandling av rusproblemer og psykiske lidelser.
Metode: Studien har en deskriptiv, eksplorerende og tolkende design. Datainnsamlingen ble gjennomført ved hjelp av fokusgruppeintervju. Lydopptak av intervjuet ble transkribert i sin helhet og analysert i tråd med en fenomenologisk-hermeneutisk metode.
Resultat: Sykepleierne i studien har erfart et økt fokus på rus, og større pågang av pasienter som bruker rusmidler i de psykiatriske avdelingene. Samtidig opplevde de egen kunnskap i forhold til pasientgruppa som mangelfull. De mente i tillegg at kompetanseheving i forhold til rus nedprioriteres, og at endringer går sakte, noe de i stor grad tilla lokal ledelse. Mangel på behandlingsplasser, tid og personell er faktorer som bidrar til en opplevelse av ikke å kunne gi pasientgruppen et tilfredsstillende tilbud.
Konklusjon: Sykepleierne har etter reformen fått oppgaver de ikke opplever seg faglig rustet til å løse, samtidig som de mener det mangler ressurser for å kunne gi tilfredsstillende hjelp til pasienter med dobbeltdiagnose. Resultatet er en opplevelse av ikke å strekke til, både på individ- og systemnivå. | no_NO |
