Livshistorien som en metode til å skape gode relasjoner mellom pasient og pleiepersonell : undervisning og veiledning om verdien av å bruke livshistorier i den daglige pleien ved et sykehjem

Abstract

Min egen arbeidserfaring er hovedsakelig fra kommunehelsetjenesten, både i hjemmetjenesten og ved sykehjem. Det var formodentlig sammenlikningen mellom arbeidet i hjemmetjenesten og inne på institusjon som vakte min interesse for temaet ”pasientenes livshistorier”. I hjemmesykepleien arbeider en i huset eller i leiligheten hvor personene bor, og en ser bilder, møbler og pyntegjenstander som ofte er samlet gjennom et langt liv. Gjennom sansene skapes et inntrykk av personen, og om det livet han eller hun har levd. Personene hjemme kan ofte fortelle om sitt liv og om sine behov. På sykehjem har pasientene kun noen få personlige eiendeler med seg, og det er vanskeligere å få et umiddelbart inntrykk av livet de har levd. Personene har ofte blitt til pasienter med kompliserte sykdomsbilder og et stort behov for hjelp til stell og pleie, og den fysiske pleien er i sentrum.

Hverdagen er hektisk i kommunehelsetjenesten og det er lite med ressurser til opplæring og oppfølging av personalet. Min ide var derfor å lage et ”læringsprosjekt” som kunne gjennomføres i hverdagen, over en periode på 4-5 uker. Prosjektet omfattet 12 av pleiepersonalet, og besto av en undervisning på ca. to timer, tre ukentlige gruppeveiledninger og innsamling av en pasients livshistorie i hverdagen.

Teoridelen i oppgaven beskriver tankene bak ”læringsprogrammet”. Undersøkelsen i oppgaven er en studie av hvordan deltakerne opplevde og erfarte det å være med på opplæring i, innsamling av og veiledning om å samle inn deler av en pasients livshistorie. Vil dette bidra til å påvirke relasjonen mellom personell og pasienter?