Traumatiske hendelser i fødselsomsorgen – Jordmødres opplevelser og strategier: En kvalitativ metaetnografi

Abstract

Bakgrunn: I fødselsomsorgen er jordmødre involvert og vitne til hendelser som kan oppleves som traumatisk, og det er lite kunnskap om hvordan de håndterer en traumatisk hendelse i ettertid.

Hensikt: Utforske hvordan jordmødre opplever traumatiske hendelser, samt identifisere hvilke strategier de benytter i etterkant av en slik hendelse for å mestre sin arbeidshverdag.

Metode: Gjennom systematiske søk i utvalgte databaser, ble 13 kvalitative primærstudier identifisert og syntisert ved bruk av Noblit og Hares metaetnografiske tilnærmelse til metasyntese.

Funn: Syntesen viste at å ta del i, eller være vitne til, en traumatisk hendelse kan få store konsekvenser for jordmødrenes liv og arbeidshverdag. Tre hovedtema ble identifisert i andreordens analysen: Fysisk og psykisk smerte, skyldfølelse, samt frykt og bekymring for fremtiden. Den overordnede forståelsen av de tre hovedtemaene ledet tilslutt frem til tredjeordens analyse, som viste at det var en erfaring jordmødre tok med seg videre i livet.

Konklusjon: Jordmødre som deltar, eller er vitne til, en traumatisk hendelse i fødselsomsorgen tar erfaringen med seg videre i livet. Hvordan de håndterte hendelsen, og på hvilken måte den påvirket arbeidssituasjon og livet videre, varierte, og var knyttet til strategiene de benyttet. Hvordan jordmødre blir ivaretatt av kollegaer og ledelse i etterkant av en traumatisk hendelse, viste seg å ha betydning for hvordan utfallet av hendelsen påvirket deres liv og arbeidshverdag videre.

Implikasjoner for praksis: Det kan være hensiktsmessig at praksis tidlig iverksetter tiltak som ivaretar jordmødre etter en traumatisk hendelse. Systemer som gir støtte og veiledning i hvordan jordmødre kan forberede seg og håndtere følelsene sine i etterkant av hendelsen ser ut til å være nyttig. Det er derimot behov for mere forskning på hvordan livet fortoner seg for jordmødrene i etterkant av hendelsen, og hvilke strategier de tar i bruk, da det vil kunne bidra til et mere nyansert bilde på hvor og hvordan det vil være mest hensiktsmessig å lage systemer, som ivaretar dem etter en traumatisk hendelse.

Introduction: Midwives are involved in and witness birth events that may be experienced as traumatic, but little is known about the strategies midwives use in the aftereffect of a traumatic event and how it impacts on their working day.

Objective: To explore how midwives experience traumatic events, and to identify the strategies used by midwives, in the aftereffect of a traumatic event and how it impacts on their working day.

Design: Through a systematic search in relevant databases, 13 articles of acceptable quality were identified and synthisized using Noblit & Hare’s meta-etnographic approach to a metasynthesis.

Findings: The syntesis reveals that witnessing or participating in a traumatic event can have a great impact on midwives lifes and workday. The three main findings were revealed through the second-order analysis: physical and psychological pain, feelings of guilt, fear and concerns for the future. The overarching synthesis, through third-order analysis, showed that midwives carry the experience with them for the rest of their lives.

Conclusions: Midwives who witness or attend traumatic events carry the experience with them for the rest of their lives. How they handled the event, and how it affected their work situation and life varied and was linked to the strategies they used. How midwives are cared for, by colleagues and management, after the traumatic event, has an impact on how the incident affected their lives and workday.

Implications for practice: It can be appropriate for practices to take early action to follow-up those midwives that have experienced a traumatic event. A system that can provide support and guidance on how midwives can prepare and deal with their feelings after the event can be advantageous. Nevertheless, more research is needed on how life becomes apparent to the midwives after the incident, and which strategies they employ. This can contribute to a clearer picture of where and how it would be most appropriate to create a system for supporting midwives after a traumatic event.