| dc.description.abstract | Denne masteravhandlingen har som formål å studere hvordan sinne fremstilles i Bruno Jovanovics roman Etter hvert vil øynene venne seg til mørket (2020). Oppgaven peker på at sinne kan forstås som en del av en psykologisk, politisk og litterær kontekst, og som en ressurs å arbeide med i norskfagets litteraturundervisning. I romanen møter vi den norsk-bosniske Damjan som må ta vare på sin psykisk syke mor Selma, etter å ha hentet henne ut fra psykiatrisk avdeling. I stedet for å passe på henne låser han moren inne i leiligheten på Ellingsrud. Til kjæresten Filip forteller han ingenting, og velger å holde moren vekk fra verden. Dette er noe som skal vise seg å bli svært krevende. For å bøte på de problemene som oppstår for Damjan, leser jeg sinne som en forsvarsmekanisme og en handlingsstrategi. Damjan velger å ty til sinne som en løsning og en metode, både gjennom hans tale og språk, men også gjennom handling og situasjon. For å kartlegge sinne opererer oppgaven med begrepet «skeivt sinne» og konstellasjonen: sinne-sykdom-seksualitet som en veiviser. Her pekes det på at sinne kan fortelle gjennom narratologiske begrep som «hurtighet», «analepse» og «rytme». Damjans sinne tydeliggjøres i hans barndom, gjennom hans minner, og ikke minst i de handlingene han utfører ovenfor seg selv, moren og Filip. Sinne konstrueres i ulike rom og steder, og jeg peker på at det inngår i en større politisk og kulturell diskurs. Derfor studeres også sinne som en prosess og en produktivitet for politikk og følelser, med utgangspunkt i at sinne kan være en kilde til å fortelle noe om homofile med minoritetsbakgrunn sine erfaringer. Hovedvekten vil ligge på en romananalyse der hensikten er å etablere forståelse for hvor «skeivt sinne» kan oppstå, og hva det innebærer. Dette kan gi et bredere tolkningsgrunnlag også ved arbeid inn i litteraturfaget. Analysen viser at romanens rom gir utrykk for sinne. På denne måten kan vi avdekke hvordan et skeivt sinne oppstår, og hva det betyr for fortelling og karakter. Den didaktiske delen viser at læreren kan ta i bruk sinne som en affektiv ressurs gjennom å bevisstgjøre elevene på hvilken nytteverdi følelser kan spille i skjønnlitteratur, og på denne måten etablere et større tolkningsgrunnlag for arbeid med litteratur. | |
