| dc.description.abstract | Jeg har ønsket at masteroppgaven skal kunne bidra til kunnskap omkring det å aktivt forsøke å motvirke den type diskursiv makt som kan føre til at barnets subjekt blir definert uten å bli motsagt. Jeg ønsker å bidra med kunnskap som kan gjøre det mulig for barnehageansatte å se flere mulige forståelser av barnehagehverdagens hendelser – et barnehagepersonale som aktivt tenker etter forskjeller. Ønsket er forankret i barns rett til å oppleve verdighet. Jeg har forsøkt å undersøke om det å tenke en praksisfortelling gjennom poetiske tekstlinjer kan bidra til å oppdage mulige forståelser som muligens ennå ikke har blitt tenkt. Jeg har forsøkt å finne ut om slik poetisk diffraktiv tenkning er noe et barnehagepersonale kan gjøre kollektivt. Hva kan skje hvis barnehageansatte får anledning til å prøve ut diffraktiv tenkning? Hvilke forståelser kan oppstå? Hva uttrykker personalet selv om det det de eventuelt oppdager og opplever?
En personalgruppe ved en barnehageavdeling har fått anledning til å tenke en selvvalgt praksisfortelling gjennom poetiske tekstlinjer. Denne utprøvingen ble implementert i en prosess inspirert av forskningsformen Fremtidsverksteder (Thingstrup, 2018), der deltagerne også søkte etter mulige kritikker, drømmer og realiseringsmuligheter i fortellingen. Prosessen var aktiv og foregikk på en stor papirduk. Deltagernes praksisfortelling handler om en gutt som selv erklærer seg som barnehagens slemmeste. En annen rolle han inntar i barnehagehverdagen er rollen som pus. Forskningsdeltagerne uttrykte at prosessen opplevdes som både bevisstgjørende og emosjonelt krevende. De beskrev selv noen av sine oppdagelser med ord som «brutal sannhet, åpenbaringer og aha-opplevelser». En slik oppdagelse var muligheten for at de selv var delaktig i å forsterke Pers negative selvbilde. En annen oppdagelse var at Pers uttrykk og ytringer kan være en invitasjon til å nærme seg ham slik som han er – slik han opplever seg selv. Er det slik denne gutten skaper seg trygghet i barnehagehverdagen?
Prosessen har ført til oppdagelser også for meg som forsker, men ikke nødvendigvis entydige svar. Når svaret på spørsmål er nye spørsmål, kan det gi grunn til å undersøke videre. Eksempler på slike spørsmål er: Hvordan kan jeg vite at det som uttrykkes aldri har blitt tenkt før? Hvordan påvirket deltagernes oppdagelser barnehagehverdagen etter forskningen? Kan en ny-tenkt tanke endre det som skjer framtidig? Hvordan har jeg som forsker påvirket det som framkom i prosessen? Det siste spørsmålet må også inkludere hva som skjer når jeg til tross for gode intensjoner påvirker prosessen eller deltagerne på uønskede måter. Et slikt fokus er viktig for å ivareta forskningens etikk og troverdighet. | |
