| dc.description.abstract | Samfunnet er under kontinuerlig endring i form av teknologisk utvikling og skiftende omgivelser. Under Covid-19 pandemien innførte myndighetene strenge restriksjoner som ble avgjørende for flere næringer, hvor alle organisasjoner i større eller mindre grad ble berørte. Følgelig skapte dette nye utfordringer knyttet til organisasjoners måte å styre på. Denne mastergradsavhandlingen har som formål å undersøke hvordan norske organisasjoners styringssystemer ble endret og tilpasset under en moderne krise, og med det gi kunnskap og innsikt i de delene av en organisasjons styringspakke som vil være viktig for god håndtering av en eventuell fremtidig krise. Problemstillingen for mastergradsavhandlingen er dermed følgende:
«Hvordan har Covid-19 pandemien påvirket anvendelsen av styringssystemer som pakke i norske organisasjoner?»
Som teoretisk grunnlag for oppgaven brukes Malmi og Brown (2008) sitt rammeverk av styringspakken, med supplerende definisjoner og teorier fra rammeverkene til Merchant og Van der Stede (2007), Object of Control, og Simons (1995), Levers of Control, med videreutviklede definisjoner fra Tessier og Otley (2012). Som ytterligere teoretisk tilskudd for studien blir det gått nærmere inn på effekten institusjonell teori og kontekstuelle forhold kan ha på de valgene som blir tatt knyttet til organisasjonenes styringssystemer, samt sett på hvordan styringssystemer fungerer i praksis. Problemstillingen og medfølgende forskningsspørsmål ble utforsket gjennom en kvalitativ komparativ casestudie med bruk av samtaleintervjuer som innsamlingsmetode.
Studien avdekker flere interessante funn knyttet til organisasjonenes håndtering og bruk av styringssystemer under pandemien. Blant annet ser vi at økt usikkerhet fører til intensivert bruk av kulturell styring og mer innflytelse fra ledelsen, noe som avviker fra tidligere forskning der planleggingsfunksjonen virker å ha vært dominerende (Becker, 2014; Becker, Mahlendorf, Schäffer & Thaten, 2016; Lorain, Domonte & Peláz, 2015; Samuelson, 1986). Det kommer likevel frem at historiske forhold og god eksisterende kultur vil gi selvmonitorerende ansatte og dermed et mindre behov for økt kulturell styring. Videre finner vi en klar sammenheng mellom ledelsens egenskaper, organisasjonens dynamiske kapabiliteter og hvordan økt usikkerhet håndteres.
Vi håper at funnene fra denne studien kan brukes som deler av et rasjonale til virksomheter som ennå ikke har tatt høyde for om og hvordan de skal styre mer dynamisk. Som vi har lært endrer også kriser karakter og Covid-19 krisen hadde helt andre utslag enn tidligere økonomiske kriser. Det er derfor nødvendig å forberede seg på en lignende høy grad av usikkerhet i fremtiden. | |
