| dc.description.abstract | Bruken av kompetansepakker er et nytt verktøy for å implementere Kunnskapsløftet 20. Denne studien handler om hvordan ledere og lærere opplever at ledelse av utviklingsprosesser påvirkes ved å bruke kompetansepakker. Formålet med studien er å belyse hvordan avdelingsledere og lærere opplever kompetansepakker som implementeringsverktøy i skolen. Det er blitt satt fokus på hvordan ledere vurderer styringsinstrumentene, hvordan prosessene med pakkene har vært og hvordan lærere opplever disse prosessene i forhold til sin praksis. Det har vært viktig for meg å bruke informantenes fortellinger og forankre disse i teori om styringsinstrumenter, styring og ledelse, endringsstrategier, makt og tillit.
Fordi jeg ønsker tilgang til hvordan lærere og ledere opplever bruk av kompetansepakker har jeg valgt et kvalitativt design med intervju som metode og en fenomenologisk tilnærming. Jeg har lederperspektiv for å få innsikt i ledernes beskrivelser av og begrunnelser for hvordan de selv opplever å bruke kompetansepakkene i sin ledelse. Samtidig har jeg med lærerperspektiv for å se på hvordan lærerne opplever at kompetansepakkene tas i bruk. Dette gir mer komplekse beskrivelser av hva som skjer i endringsledelsen på skolene enn bare lederperspektivet. Etter intervjuene er gjennomført og transkribert vil jeg bruke koding og kategorisering for å analysere intervjuene. Jeg vil bruke åpen koding som er en form for koding som er inspirert av «grounded theory» (Nilssen, 2012, s. 78).
Hovedkonklusjonen min er at bruken av kompetansepakker viser et spenningsforhold mellom lærere og avdelingsledere, og mellom avdelingsledere og rektor/skoleeier. Ledelsen i begge skolene har tatt utgangspunkt i en hierarkisk utviklingskultur (Roald, 2017) der ledelsen styrer fra toppen. Det kan se ut som om skolene også har tegn på kontraproduktiv utviklingskultur (Roald, 2017) der top-down styringen har ført til spenninger mellom alle nivåene og med lærere som utfører oppgavene lojalt på møter, men gjør som de gjorde før i sin egen praksis. Jeg har funnet ut at kompetansepakkene brukes som styringsverktøy, fordi det kan lette avdelingsledernes hverdag. Ved å bruke kompetansepakker kan dette på sikt påvirke lærernes motivasjon i negativ retning, ved at de bare får oppgaver de lojalt gjennomfører i stedet for at de skaper reel endring i deres praksis. Gjennom informantene kan jeg også se at Covid har medført til stor arbeidsbelastning, slik at endringsprosessene ikke har blitt som ønsket. | |