Felles om felles oppmerksomhet

Abstract

Sammendrag

Bakgrunn: Syns- og hørselsnedsettelser er vanlige komorbide tilstander til diagnosen Down Syndrom. Dette sansetapet kan gi store kommunikasjonsutfordringer, som påvirker mulighetene for likeverdig deltakelse, læring og utvikling. For å kunne tilrettelegge best mulig, er det nødvendig å ha kunnskap om diagnosen og forstå elevenes muligheter i-faktisk-samhandling. Tilretteleggingen omfatter vanligvis både fysiske og tekniske, pedagogiske, og sosial-kommunikative tiltak. Fokus i denne studien er sistnevnte tiltaksområde. Det finnes relativt lite forskning som setter fokus på sosial interaksjon og som involverer mennesker med funksjonsnedsettelser, og spesielt få studier med fokus på interaksjon med elever som har Down Syndrom.

Formål: Målet med studien er å undersøke i detalj hvilke kommunikative funksjoner bruken av blikket har i sosial interaksjon hvor minst en av deltakerne har Down Syndrom i kombinasjon med syns- og hørselsnedsettelse. Videre skal det studeres hvilke multimodale strategier deltakerne tar i bruk i ulike samtalesituasjoner, og hva som kjennetegner disse.

På grunnlag av denne empirien skal det drøftes hvilke mulige konsekvenser dette har for spørsmål som gjelder tilrettelegging og/eller tilpasning for interaksjonspraksis som ivaretar barnas ressurser og som støtter meningsdanningen.

Metode: Studien anvender en kvalitativ interaksjonsanalytisk metode basert på videoopptak av naturlig oppstått interaksjon i ulike aktiviteter i skolehverdagen. Analysene tar utgangspunkt i detaljerte transkripsjoner av videoopptakene i henhold til prosedyrer i den interaksjonsanalytiske metoden. Utvalget består av fire barn med Down Syndrom og syns- og hørselsnedsettelser, og deres lærere og assistenter.

Resultat: Bruk av blikk er en viktig ressurs for elevene og som strategisk tas i bruk for å regulere, orientere og etablere oppmerksomhet, men også for å aktivt gi utrykk for interesse/manglende interesse og intensjon. I et énmodalt perspektiv på kommunikativ bruk av blikk, viser studien at elevene brukte blikk og syn aktivt i interaksjon med medelever og voksne, og agerte også aktivt på de andre deltagernes kommunikative bruk av blikk. For elever som har Down Syndrom med syns- og hørselsnedsettelse er integrasjonen av ulike modaliteter, i denne studien blikkbruk og taktil kontakt, en sentral ressurs i den sosiale interaksjonen.

Konklusjon: Til tross for elevenes synsnedsettelse spiller blikk-bruk en viktig rolle i deres kommunikasjon. For å kunne optimalisere tilgangen til meningsdanning og kommunikativ deltakelse, er det viktig å ha kunnskap om det enkelte barns konkrete sansemessige- og kommunikasjonsmessige utfordringer, slik de faktisk utspiller seg i sosial interaksjon. Dette vil øke muligheten til å avdekke elevenes kommunikative strategier, ressurser og taktile preferanser, som igjen er en forutsetning for å skape god tilrettelegging for deltakelse, læring og utvikling.

Abstract

Background: Visual and hearing impairments are common comorbid conditions for the diagnosis of Down Syndrome. This sensory loss can present major communication challenges, which affect the opportunities for equal participation, learning and development. In order to facilitate effectively, it is necessary to have knowledge of the diagnosis and understand the students' possibilities in actual interaction. The facilitation usually includes both physical and technical, pedagogical, and social-communicative measures. The focus of this study is the latter area of action. There is relatively little research focusing on social interaction involving people with disabilities, and especially few studies focusing on interaction with students who have Down Syndrome.

Purpose: The aim of the study is to investigate in detail what communicative functions the use of the gaze has in social interaction where at least one of the participants has Down Syndrome in combination with visual and hearing impairment. Furthermore, it will be studied which multimodal strategies the participants use in different conversation situations, and what characterizes these.

On the basis of this empirical data, it will be discussed what possible consequences this has for questions concerning facilitation and / or adaptation of interaction practices that safeguard children's resources and that support opinion formation.

Method: The study uses a qualitative interaction analytical method based on video recordings of naturally occurring interaction in various activities in everyday school life. These analyses are based on detailed transcripts of the video recordings according to procedures in the interaction analysis method. The sample consists of four children with Down Syndrome and visual and hearing impairments, their teachers and assistants.

Result: The use of gaze is an important resource for the students and is strategically used to regulate, orient, and establish attention, but also to actively express interest / lack of interest and intention. In a one-modal perspective on communicative use of gaze, the study shows that students used gaze and vision actively in interaction with fellow students and adults, and acted actively on the other participants' communicative use of gaze. For students with Down Syndrome with visual and hearing impairment, the integration of various modalities (in this study eye contact and tactile contact), is a key resource in the social interaction.

Conclusion: Despite the students' visual impairment, eye contact plays an important role in their communication. In order to be able to optimize access to opinion formation and communicative participation, it is important to have knowledge of the individual child's specific sensory and communication challenges, as they actually occur in social interaction. This will increase the opportunity to uncover students' communicative strategies, resources and tactile preferences, which in turn is a prerequisite for creating good facilitation for participation, learning and development.