Tørre å spørre eller våge å overse? En tverrsnittstudie om avtalefysioterapeuters kartlegging av pasienter med langvarige muskelskjelettsmerter og mulige traumatiske livserfaringer i primærhelsetjenesten.

Abstract

Bakgrunn: En biopsykososial forståelsesmodell setter økte krav til kartlegging grunnet kompleksiteten knyttet til langvarige muskelskjelettsmerter. I Norge har 30% av befolkningen langvarige smerter, og muskelskjelettsmerter er den vanligste typen. Langvarige muskelskjelettsmerter er knyttet til ulike grader av kompleksitet og komorbiditet. Traumatiske livserfaringer har høy forekomst og store helsemessige konsekvenser, men er underidentifisert og underdiagnostisert i helsevesenet. Det er høy samforekomst av traumatiske livserfaringer og langvarige muskelskjelettsmerter.

Hensikt: Studiens hensikt er å belyse avtalefysioterapeuters kartlegging av pasienter med langvarige muskelskjelettsmerter og mulige traumatiske livserfaringer, med spesielt fokus på forhold knyttet til kartlegging av traumatiske livserfaringer.

Metode: Studien er en kvantitativ tverrsnittstudie med bruk av spørreskjema. Det ble inkludert 107 tilfeldig utvalgte respondenter fordelt på tre subgrupper; allmennfysioterapeuter, manuellterapeuter og psykomotoriske fysioterapeuter. Spørreskjemaet besto av avkrysningsspørsmål for kartleggingsområder, samt utsagnsspørsmål forankret i studiens tematikk. Det ble utført både univariate og bivariate analyser i fortolkningsarbeidet, samt konfunderanalyser.

Resultater: Resultatene i studien viser at avtalefysioterapeutene kartla flere aspekter av det som kan ansees som komplekse og relevante forhold rundt langvarige muskelskjelettsmerter og mulige traumatiske livserfaringer. Funnene antyder at ulike kategorier av avtalefysioterapeuter har ulike kartleggingsrutiner. Psykomotoriske fysioterapeuter kartla grundigst rundt psykososiale faktorer i forhold til de andre avtalefysioterapeutene. Dette gjaldt spesielt i kategoriene traumatiske livserfaringer og psykososiale forhold i oppvekst. Manuellterapeutene benyttet seg av kartleggingsskjema i større grad enn de andre avtalefysioterapeutene når det gjaldt å identifisere psykososiale faktorer. De fleste avtalefysioterapeutene kartla gjennom samtale med pasienten. Det var også ulikheter mellom kategorier av avtalefysioterapeuter når det gjaldt hvilke forhold som påvirket avtalefysioterapeuters valg om å inkludere traumatiske livserfaringer i kartleggingen. Både faglige og organisatoriske faktorer ble trukket frem.

Konklusjon: Studiens resultater indikerer at de fleste avtalefysioterapeutene kartla relevante psykososiale faktorer som inngår i kompleksiteten knyttet til langvarige muskelskjelettsmerter og traumatiske livserfaringer. Funnene antyder at flere av avtalefysioterapeutene hadde et ønske om å inkludere traumatiske livserfaringer i kartleggingen, selv om resultatene sett i sammenheng med teorien indikerer at fåtallet kartla adekvat for dette. Det teoretiske grunnlaget i studien fremhever at traumatiske livserfaringer bør vurderes som en del av den psykososiale kartleggingen for pasienter med langvarig muskelskjelettsmerter, men at en forsvarlig traumekartlegging skjer i en traumeinformert praksis. Dette har konsekvenser for fysioterapi som praksisfelt. Det anbefales at det forskes videre på fysioterapi i relasjon til traumatiske livserfaringer.

Nøkkelord: langvarige muskelskjelettsmerter, traumatiske livserfaringer, kartlegging, avtalefysioterapeut, primærhelsetjeneste

Background: The biopsychosocial model places increased demands on the assessment procedures due to the complexity associated with persistent musculoskeletal pain. In Norway, 30% of the population has persistent pain, and musculoskeletal pain is the most common type. Persistent musculoskeletal pain is associated with varying degrees of complexity and comorbidity. Traumatic life experiences have high prevalence and major health consequences, but they are underidentified and underdiagnosed in the health care system. There is a high co-occurence of traumatic life experiences and persistent musculoskeletal pain.

Purpose: The purpose of the study is to explore physiotherapists' assessment procedures for patients with persistent musculoskeletal pain and possible traumatic life experiences in a primary care setting with an emphasis on aspects associated with the assessment of traumatic life experiences.

Method: The study is a quantitative cross-sectional survey study. The study included data from 107 randomly sampled respondents, and they were stratified into three subgroups: general physiotherapist, manual therapists and psychomotor physiotherapists. The survey included checkbox questions for areas of assessment, and likert scale questions for self-perceived competency. Both univariate and bivariate analyses were executed, in addition to confounder analysis.

Results: The results of this study show that physiotherapists assessed several aspects pertaining to the complexity associated with persistent musculoskeletal pain and possible traumatic life experiences. The findings suggest that different categories of physiotherapists have different assessment procedures. Psychomotor physiotherapists assessed more thoroughly associated with psychosocial factors compared to the other physiotherapists in this study. This was especially evident in the categories that were emphasized in this study; traumatic life experiences and psychosocial conditions growing up. The manual therapists used screening tools to a greater extent than the other physiotherapists when it came to identifying psychosocial factors. Collectively, most physiotherapists assessed through conversation with the patient. When it came to the factors that influenced the physiotherapists' choice to include traumatic life experiences in the assessment, there were also differences between the physiotherapists. Both organizational and professional factors contributed.

Conclusion: The results of the study indicate that most physiotherapists assessed relevant psychosocial factors considered part of the complexity that surrounds persistent musculoskeletal pain and traumatic life experiences. The physiotherapists wanted to include traumatic life experiences in their assessments, although the results in relation to the theory may indicate that the minority assessed adequately at the time the study was conducted. The theoretical basis of the study suggests that traumatic life experiences should be considered as part of a psychosocial assessment for patients with persistent musculoskeletal pain, but that a sound trauma assessment takes place in a trauma-informed practice. This has consequences for physiotherapy as a field of practice. It is recommended that further research be conducted on physiotherapy in relation to traumatic life experiences.

Key words: Persistent musculoskeletal pain, traumatic life experiences, assessment, physiotherapist, primary healthcare