| dc.description.abstract | Felles oppmerksomhet som grunnleggende utviklingstrekk, innebærer trinnene, eller ferdighetene å initiere til, respondere på, og opprettholde felles oppmerksomhetsretting. Alle trinnene må utføres i bestemt rekkefølge, og på egne arenaer. Ferdigheten er grundig gjort rede for i teori om spedbarn, samt forskning på barn og unge innen autismespekteret. De siste årene har også nevromedisinsk, og nevro- og sosialkognitiv forskning på feltet tatt seg opp. I tillegg har blant annet filosofien fattet interesse for felles oppmerksomhet som fenomen, og betegner den som et ønske om å foreta seg noe med noen. Disse betraktningene slutter seg til allerede eksisterende kunnskap om at felles oppmerksomhet er grunnleggende for blant annet læring, utvikling, affektiv regulering og sosial referering. Avhandlingen er en kvalitativ, eksplorerende teoristudie (interpretative litterature review) med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming, hvor felles oppmerksomhet tolkes fra mange vinkler, og med stemmer fra flere fagdisipliner. Hensikten med avhandlingen er å utforske, og skape en mer helhetlig forståelse for begrepet felles oppmerksomhet. Dette har gjort at forskningsspørsmålene; et sentralt forskningsspørsmål og to underspørsmål, er utformet som følger: Hvordan kan felles oppmerksomhet forstås som ferdighet og fenomen hos normalutviklet ungdom, sett gjennom spesialpedagogiske øyne? og: Hvilke faktorer kan være hemmere eller fremmere for felles oppmerksomhetsretting hos ungdom? Sist, men ikke minst er det andre underspørsmålet: På hvilke måter kan spesialpedagogen bidra til at ungdommen initierer til, responderer på og opprettholder felles oppmerksomhet? Avhandlingen bringer på banen en mer helhetlig forståelse for at felles oppmerksomhet innlemmer også andre, kognitive, perseptuelle og psykososiale forhold. Hvert av de tre trinnene kan tas under forutsetning av at forholdene ligger til rette, og at det foreligger en felles forståelse for, og motivasjon til å rette oppmerksomheten mot et gitt objekt, fenomen eller en hendelse. Ikke minst må både ungdommen og spesialpedagogen ha grunnlag for å kunne oppfatte det som skjer - i øyeblikket det skjer. En slik helhetlig forståelse for felles oppmerksomhet, og hvilke faktorer som kan være hemmende eller fremmende kan være verdifullt, fordi det viser seg å også legge et særlig ansvar på spesialpedagogens egen oppmerksomhet. Avhandlingen kan på denne måten bidra til at spesialpedagogen - men også andre hjelpere - kan møte ungdommen med ubetinget, positiv aktelse, og hjelpe dem med å finne meningsfulle måter å bruke oppmerksomheten på i sin autentiske livskontekst, og slik deres lærings- og utviklingsarena fremstår for dem. | |