Rytmiske strukturer i norsk slåttemusikk. En sammenliknende studie av ansatspraksis på munnharpe, tralling, langeleik og hardingfele

Abstract

Denne avhandlingen er en studie av det jeg har valgt å kalle ansatspraksis på fire sentrale instrumenter i norsk folkemusikk – munnharpe, tralling, langeleik og hardingfele – med søkelys på slåttetypene gangar, halling og springar. Ansatspraksis viser til hvordan toner/rytmiske bestanddeler bindes sammen gjennom kombinasjoner av strøkskifte (fele), snerteslag (langeleik), konsonantansatser (tralling) og slag på munnharpefjær. Ansatspraksis er en viktig side av rytmikken i norsk slåttemusikk. Den har likevel blitt viet lite vitenskapelig oppmerksomhet og må regnes som taus, eller håndbåren kunnskap blant utøvere. Formålet med undersøkelsen har vært å skaffe til veie ny empiri rundt fenomenet, samt å utarbeide forklaringsmodeller som kan belyse likheter og forskjeller i rytmikken tilknyttet munnharpe-, langeleik-, tralle- og hardingfeleslåtter.

Studien er forankret i en etnomusikologisk forskningstradisjon, noe som innebærer at de rytmiske praksiser som undersøkes, forstås i lys av kulturspesifikke begreper, forståelser og kontekstuelle forutsetninger. I studien brukes teoretiske begreper om affordance og materiell agens for å belyse hvordan ansatspraksis formes i den umiddelbare samhandlingen mellom instrument/teknologi og kropp. For å kontekstualisere at kunnskap om ansatspraksis i liten grad artikuleres eller formidles gjennom abstraksjoner, eksplisitte begreper eller teorier, betraktes resultatene også i lys av perspektiver rundt taus kunnskap og kunnskap i handling.

Min egen praksiserfaring med slåtter og de involverte instrumentene har vært en sentral forutsetning for å kunne danne problemstillingen og ikke minst i arbeidet med å utvikle nye begreper og metoder for å belyse denne. Gjennom bruk av programvare-basert ansatsgjenkjenning – onset detection – har jeg styrket presisjonen på tolkningen av ansatsformler og økt analysenes transparens og troverdighet. For å få ansatsene ut av den praktiske, klingende dimensjonen og over i et visuelt, abstrakt format har to beslektede notasjonssystemer blitt utviklet. Dette har forenklet transkripsjonsarbeidet, økt umiddelbarheten og styrket komparativiteten, og det bidrar til at presentasjonen av ansatsformler blir håndgripelig for leseren. Begreps- og metodeutvikling har slik sett vært en del av den problemløsende prosessen som avhandlingen representerer.

Undersøkelsen presenteres i tre hoveddeler. Den første delen består av komparative analyser av ansatsstrukturer i et omfattende innspillings- og transkripsjonsmateriale. Her belyses to forhold: Analysene viser at ansatsstukturer i vesentlig grad finnes igjen på tvers av instrumentene, og at denne tverrinstrumentale ansatspraksisen bygger på det jeg har valgt å kalle asynkron ansatsrytmikk. Asynkron viser her til at det ikke er systematisk sammenfall mellom ansatser og taktslag, og at ansatsstrukturene varieres gjennom en framføring. Samtidig viser analysene at deler av munnharpeempirien og mye av langeleikempirien skiller seg ut med synkron ansatsrytmikk. Synkron viser til et systematisk sammenfall mellom ansatser og taktslag, og at ansatsstrukturene ikke varieres gjennom en framføring.

I del to rettes søkelyset mot formative mekanismer i skjæringspunktet mellom instrumentet og kroppen. Undersøkelsen viser hvordan de involverte instrumentenes idiomatikk og spilleteknikk legger ulike føringer for hvordan ansatskombinasjoner utføres, noe som delvis speiles i analyseresultatene. Samtidig deles i stor grad noen grunnleggende strukturer på tvers av instrumentene. Analysen peker derfor mot at en felles grunnleggende ansatspraksis er et resultat av forhandling mellom tekniske løsninger knyttet til svært ulike instrumenter i dialog med skiftende musikalske normer over lang tid.

Når det gjelder de deler av analysematerialet som skiller seg ut med synkron ansatsrytmikk, så finner jeg ingen åpenbare trekk ved instrumentenes spilletekniske egenskaper som gjør dem mer eller mindre egnet til å spille hverken synkron eller asynkron ansatsrytmikk. Del tre undersøker derfor alternative forklaringer på disse avvikene, i form av formative prosesser som kan knyttes til instrumentteknologisk utvikling, institusjonalisering av spilleteknikk, sentrale utøvere og praksisfelleskap i endring. Resultatene viser at den synkrone ansatsrytmikken som ble funnet i langeleik- og munnharpematerialet, bør sees i sammenheng med utvikling og spredning av nye modifiserte instrumenter, kurs og konsertvirksomhet, institusjonalisering av spilleteknikk, svekkede læringsmiljøer og nye musikkestetiske impulser.

Studien dokumenterer og synliggjør en sentral, men lite studert dimensjon av rytmisk praksis i norsk slåttemusikk. Den bidrar også til ny innsikt rundt forhold som kan tenkes å forme og påvirke denne praksisen, inkludert en bredere forståelse av uttrykksmuligheter til ulike slåtteinstrumenter fra et utøverperspektiv. I tillegg er det blitt utviklet metodiske redskaper, et transkripsjonssystem, analysekategorier og perspektiver som potensielt legger grunnen for videre studier av ansatspraksis, også i andre musikkformer.

This dissertation is a study of what I have chosen to call phrasing practice (“ansatspraksis”) on four central instruments in Norwegian folk music - Jew's harp, Lilting, Norwegian dulcimer (“langeleik”), and Hardanger fiddle - with a focus on the traditional tune genres (“slåtter”) "gangar," "halling," and "springar." In this context, phrasing practice refers to how notes/rhythmic components are tied togtether through combinations of onsets, that is, bowing changes (fiddle), pluckings (“langeleik” plectrum), consonant onsets (Lilting), and strikes on the Jew's harp lamella. Phrasing practice is an important aspect of the rhythmic life in Norwegian traditional dance music that has received little scholarly attention and can be considered tacit or orally transmitted knowledge among practitioners. The purpose of this study has been to produce more and new empirical data on the phenomenon and to develop explanatory models that can illuminate similarities and differences in the rhythmic structures associated with Jew's harp, Norwegian dulcimer, Lilting and Hardanger fiddle tunes.

The study is grounded in an ethnomusicological research tradition, which means that the investigated rhythmic practices are understood considering culture-specific concepts, understandings, and contextual conditions. Additionally, theoretical concepts of affordance and material agency are used to shed light on how phrasing practice are shaped in the more immediate interaction between instrument/technology and the body. To contextualize that knowledge of phrasing practice is rarely articulated and conveyed through abstractions, explicit concepts, or theories, the results are also considered in light of perspectives on tacit knowledge and knowing-in-action. My personal hand-on experience with traditional tunes and instruments has been a central prerequisite for the developing of research questions and in developing new concepts and methods to explore these questions. Through the use of software-based onset detection, I have improved the precision of the experiential and practical interpretation of phrasing formulas and also increased the transparency and credibility of the analyses. To transpose the phrasing structures from the practical sounding dimension to a visual, abstract format, two related notation systems have been developed. This has simplified the transcription work, increased immediacy and comparability, and helps make the presentation of phrasing formulas tangible for the reader. Concept and method development are integrated parts of the problem-solving process that the dissertation represents.

The study is presented in three main parts. The first part consists of comparative analyses of phrasing structures in extensive recording and transcription materials. Two principal findings are documented: The analyses show that phrasing structures are present across instruments to a significant degree, and that this cross-instrumental phrasing practice is based on what I have chosen to call asynchronous phrasings. Here, asynchronous refers to a lack of systematic alignment between onsets and beats, and that phrasing structures vary throughout a performance. At the same time, the analyses show that parts of the Jew's harp material and the majority of the Norwegian dulcimer material stand out with synchronous phrasings. Synchronous refers to a systematic alignment between onsets and beats, and that particular phrasing patterns are repeated consistently throughout a performance.

In part two, the focus is on formative mechanisms at the intersection of the instrument and the body. It is shown how the idiomatics and playing technique of the involved instruments impose different constraints on how phrasing combinations are performed, which is partly reflected in the analysis results. At the same time, fundamental structures are largely shared across instruments. The analysis therefore suggests that a common basic phrasing practice is the result of negotiation between technical solutions related to very different instruments in dialogue with changing musical norms over time. Regarding the parts of the analysis material that stand out with synchronous phrasings, I find no obvious features of the instruments' idiomatics and playing techniques that make them more or less suitable for playing either synchronous or asynchronous phrasings. Part three therefore examines alternative explanations for these deviations in the form of formative processes that can be linked to the instruments’ technological development, institutionalization of playing techniques, influential performers, and changing communities of practice. The results indicate that the synchronous phrasing rhythm found in the Norwegian dulcimer and Jew's harp material should be considered in the context of the development and spread of new modified instruments, courses and concert activities, institutionalization of playing techniques, declining communities of practice, and new musical aesthetic impulses.

The study documents and highlights a central but little-studied dimension of rhythmic practice in Norwegian traditional tunes (“slåtter”). It also provides new insights into factors that may shape and influence this practice, including a broader understanding of expressive affordances of different instruments from a performer's perspective. Additionally, methodological tools, a transcription system, analytical categories and -perspectives have been developed that potentially lay the groundwork for further studies of phrasing practice, also in other forms of music.